Lær mer om hvordan det er å jobbe på Hovedrednings-sentralen.
Den gode kjensla
Eit smil breier seg over andletet hans. Vi har nett høyrt redningshelikopter Tromsø spre den glade bodskap ut i rommet: Funn.
Han som var sakna er funnen. No blir han heist opp i helikopteret og om få straksar er redningsaksjonen på Senja historie.
Redningsleiaren som smiler denne ettermiddagen er Håkon. 43-åringen har vore drøye to år ved Hovedredningssentralen i Bodø, og han er ikkje i tvil om kva som er det beste med jobben:
- Når vi lukkast. Når vi klarer å løyse oppdraga på ein bra måte, når vi klarer å hjelpe den som har hamna i nød. Den kjensla er god!
Han held fram: — Og så er det veldig kjekt at her var det ein av dei frivillige fra alpin redningsgruppe som var kalt ut som såg den sakna først og kunne gje beskjed til helikopteret kor dei skulle fly for å sjå nærare etter. All ære til dei profesjonelle redningsressursane Norge har, men dei frivillige, dei er noko for seg sjølv.
Vi spolar nokre minutt tilbake.
Frå høgtalaren i operasjonsrommet i 6. etasje høyrer vi ein stemme som fortel om noko han ser i terrenget om lag 350 meter frå der han står. Det er bratt og det er ulendt rundt han. Den frivillige på bakken har difor ingen god måte å komme seg raskt bort dit han vil. Sidan både han, redningshelikopteret, luftambulansen som også er med og leitar, Hovedredningssentralen, og alle dei andre som er involvert i denne leiteaksjonen er kopla saman i sambandssystemet Nødnett, kan han kjapt fortelje dei i redningshelikopteret over han om kva han ser.
Vi som sit litt framoverlente i Bodø lyttar nøye. Helikoptermannskapet spør om detaljar, og den frivillige svarar og forklarer etter beste evne. Alle involverte partar i aksjonen høyrer det same, og er like spente som oss: stemmer det han trur han har sett?
Det er då det forløysande, vesle firebokstavarsordet sprett ut av høgtalaren. Funn.
Dei to på vakt i Bodø ser på kvarandre og smiler. Du kan ane at skuldrane deira senker seg, trass i at dei ikkje var høge frå før.
I helikopteret på veg mot Tromsø sit ein systemoperatør med den same kjensla. Samvirket fungerte. Treninga med alpin redningsgruppe berre få dagar tidlegare har vist allereie vist seg nyttig. Oppdraget starta som eit søk etter ei nål i ein høystakk, med lite etterretning. I fellesskap med dei andre aktørane klarte han og kollegane å gjere god nytte av den felles verktøykassa dei til saman utgjer.
Det gode ordet. Funn.
Det vesle ordet som for nokon der ute betyr at eit familiemedlem er ikkje lenger sakna.
Håkon finn fram mobilen og sender ein SMS til kollegaen som sat i stolen hans for nokre timar sidan, då leiteaksjonen starta, før vaktskiftet. «Han er funnen og på veg til UNN.»
Ettermiddagsvakta denne dagen er blitt ei bra vakt.
(Foto: Mats Grimsæth/CHC)
Du må like å snakke
med folk!
Håkon Kjøllmoen er ikke i tvil om hva han mener er litt over middels viktig om du skal jobbe som redningsleder.
- Altså, det er ikke slik at du må være ekstrovert, men du ha det i deg å både småsnakke, godsnakke og grave fram informasjon. Og kunne gi tydelige beskjeder når de i andre enden er i tvil. Vi har folk her som er introverte, og vi har kollegaer som er ekstroverte. Det er rom for mange typer, men litt sosialt anlagt, det må du nesten være.
Hans neste poeng handler om vaktordningen.
- Du må tåle å jobbe på ukurante tider.
Som redningsleder går du i en tredelt turnus. I løpet av en gjennomsnittlig uke skal du jobbe 33,6 timer, og det gjør du på dagen, ettermiddag/kveld og natt. I helgene er skiftene litt lengre, og i snitt jobber du hver tredje helg. Håkon jobber i Bodø, og der er de to på vakt til enhver tid for øyeblikket – men i løpet av 2023 blir de tre på vakt hele døgnet. Fordi man av og til er i beredskap må man bo slik at man kan stille i operasjonsrommet i løpet av en time.
Polar erfaring
Med en fortid som fiskeriinspektør, erfaring fra ledelse på kystvaktfartøy og kompetanse på polarkode og nordområdene passet han godt inn på HRS i Bodø.
- Fra dag en blir du sett på som en ressurs, selv om du er på opplæring hele det første året. Du blir lytta til. Selv om du er fersk i HRS når du kommer inn, har du også med deg den ferskeste kunnskapen fra ditt fagfelt der ute.
Selv om han visste litt om hva det gikk i før han begynte, og ble anbefalt å søke av kjenninger på innsida, har læringskurven vært bratt. Til tross for han er ferdig autorisert tenker han ikke at han er ferdig utlært.
- Vi er folk med forskjellige bakgrunner og jeg opplever at hver enkelt av oss er ydmyke ovenfor hva vi kan og ikke, og i forlengelsen av det erkjenner at læring pågår hele tiden, for oss alle. Redningstjenesten er sammensatt av mange ulike komponenter og det er gode grunner til at vi bruker hele det første året på å modnes inn i rollen som redningsleder.
Noe av dette handler om evnen til å forstå og sette seg inn i nye datasystemer. Arbeidshverdagen er kompleks, med til dels mange systemer som skal både brukes og følges opp. Avdelingen i Bodø har blant annet et særskilt ansvar for Hovedredningssentralens håndtering av nødmeldinger gjennom det satellittbaserte COSPAS/SARSAT-systemet.
- Du må ha en viss operativ kunnskap og forståelse med deg inn i denne jobben, men du bør også være komfortabel med å håndtere forskjellige dataverktøy.
Det er sjelden langt mellom smilene og latteren blant de som er på vakt i Bodø.
Det er sjelden langt mellom smilene og latteren blant de som er på vakt i Bodø.
Fra operasjonsrommet ser du rett ut på Bodø havn. Av og til er redningsskøyta innom på en snarvisitt.
Fra operasjonsrommet ser du rett ut på Bodø havn. Av og til er redningsskøyta innom på en snarvisitt.
Av og til tar vi i mot besøk utenfra. Her er det Justis- og beredskapsdepartementet som er på besøk.
Av og til tar vi i mot besøk utenfra. Her er det Justis- og beredskapsdepartementet som er på besøk.
Andre ganger er gruppa litt større, som disse NATO-ambassadørene.
Andre ganger er gruppa litt større, som disse NATO-ambassadørene.
Veien til Hovedredningssentralen var ikke rett fram for Linda, men jobbvalgene som ledet henne til å bli redningsleder har likevel hatt en tydelig fellesnevner: å sørge for at syke og nødstedte får hjelp.
Det var fremdeles pandemi og et mer eller mindre nedstengt Norge som var rammen da Linda Maria Saariniemi Hansen tok heisen opp i Jakhellngården. Bygget med den fine utsikten ligger på bryggekanten i Bodø og huser en liten organisasjon med stort samfunnsansvar. Hun hadde takket ja til å begynne som redningsleder og var både stolt, glad og spent.
Det første året som redningsleder handler om opplæring og innfasing i den nye jobben. Hun skulle egentlig være mye rundt omkring og besøke samarbeidspartnerere og kollegaer ved avdelingen i Sør-Norge, og hospitere hos andre etater - men det har blitt mindre av det enn planlagt.
- Som ny redningsleder starter du med en etatsutdannelse. Selv om opplegget er satt har du likevel en viss fleksibilitet. Du bygger videre på den kompetansen og erfaringen du har med deg inn, og styrker de områdene der du er svakest.
Et viktig element i opplæringen er at du skal bli kjent med samvirket som utgjør den norske redningstjenesten. Hospitering hos samarbeidspartnere er en del av dette.
- For meg er det en god måte å lære på. Det har vært fint å bli kjent med ressursene som HRS bruker i det daglige, og ikke minst – menneskene bak disse ressursene. Mye av hverdagen som redningsleder handler om å snakke med folk, og da er det nyttig å vite mer om hvem disse folka er og hvordan de jobber. Det gjør jobben min lettere når jeg må ringe dem og be om hjelp inn i en redningsaksjon.
Med smitte som gikk i bølgedaler måtte Lindas opplæringsår justeres underveis. Hun har likevel vært en del ute og møtt forskjellige brikker i redningssamvirket.
- Jeg prater med lokal redningssentral (LRS), det vil si politiet, hver dag – men det gir noe helt annet å dra ut og være hos dem og se hvordan de jobber på sin operasjonssentral. Vi har også mye å gjøre med 330-skvadronen, Forsvarets operative hovedkvarter, Redningsselskapet med alle sine redningsskøyter, Avinor og mange andre. Å møte dem og forstå hvordan de på forskjellige måter bidrar inn med sine puslespillbiter når vi sammen skal hjelpe nødstedte, det er viktig.
Linda hadde jobbet opp mot HRS og snakket med redningsledere gjennom flere av sine tidligere jobber, så hun tenkte at hun hadde en idé om hva jobben handla om. Da hun søkte, var hun likevel redd for å bli veid for lett. Hun hadde jo ingen sjøbakgrunn, og hadde hørt om alle disse gamle sjøkapteinene som hadde gjort landkrabber av seg på HRS.
Det var nemlig ambulanse hun ville jobbe på, da ungjenta skulle velge retning etter ungdomsskolen. Et fagbrev som ambulansearbeider førte til mange og lange turer med blålys. Det var relevant bakgrunn da hun etter hvert flytta over på akuttmedisinsk nødsentral og ble den som koordinerte hvor ambulansene skulle. Derfra gikk turen til luftambulansetjenesten som flykoordinator. Det var da lysten til å fly pasientene selv vokste fram.
Linda fulgte drømmen og dro til USA, hvor hun tok pilotutdannelse.
- Man klarer det man vil! Dette førte til at jeg fløy ambulansehelikopter i Finland og Sverige i ti år før jeg etter hvert ville tilbake til Norge. Det var da denne jobben på HRS dukka opp.
Som trebarnsmor der de to yngste er i barnehagealder kjente hun på belastningen av uketurnus. Å kunne komme hjem fra jobb og være der for barna i hverdagen er viktig for henne.
- Jeg føler meg veldig heldig som har fått denne jobben. HRS som organisasjon og arbeidsgiver tar vare på meg både som medarbeider og småbarnsmor. Redningslederjobben gir meg fremdeles muligheten til å gjøre det jeg liker, som er å hjelpe folk i nød, men fra et annet ståsted.
På fine sommerdager hender det at hun lengter etter å sitte bak spakene i helikopteret.
- Men når det blåser og jeg vet hvordan det humper over Vestfjorden er det fint å vite at jeg kan fortsatt bidra, men fra et rolig operasjonsrom der kaffekoppen ikke velter.
Får gradvis mer ansvar
Som redningsleder har hun en koordinerende rolle i redningstjenesten, samtidig som kompetansen og erfaringen hun har bygd opp gjennom årene i forkant fortsatt er relevant og betyr noe i hverdagen og utførelsen av jobben som redningsleder. Etter å ha jobba operativt på bakken og i lufta i over 20 år har hun tross alt sett og vært med på det meste.
- Det er likevel veldig betryggende at hele det første året på HRS er du på opplæring. Du kombinerer teoriundervisning (der kollegaer underviser deg), med dager til selvstudier, hospitering og besøk hos samvirkeaktører og samarbeidspartnere, og etter hvert går du vakter i turnus. Det er mange aktører, ressurser, systemer, planverk, lover og konvensjoner du skal ha kontroll på, forteller hun.
Til å begynne med går ferske redningsledere på topp, det vil si at de er en ekstra person på vaktlaget. Etter hvert som man kjenner man er klar til det går man inn i vanlig turnus, som assisterende redningsleder.
- Jeg har hatt tett dialog med ledelsen hele veien om hvordan jeg ligger an i løypa. Følelsen av å bli godt ivaretatt er sterk. Kollegaene mine er interessert i å hjelpe meg og sørge for at jeg blir i stand til å gjøre jobben bra. Alle deler av sin kunnskap, ingen sier nei.
Til slutt begynner man å tre inn i rollen som vakthavende redningsleder, og øve på å være den som faktisk sitter med det endelige ansvaret i operasjonsrommet til enhver tid.
- Omfanget av alle ressursene som utgjør redningstjenesten og ansvaret man sitter med er større enn jeg hadde forestilt meg. Jeg kjenner på ansvaret jeg har for å finne en løsning som ivaretar den nødstedte på en best mulig måte. Det er veldig bra at vi alltid er to på vakt, slik at vi alltid er minst to hoder som tenker løsninger når vi står i en hendelse.
For Linda sin del har det skumleste vært å håndtere oppdrag på sjøen. Mange på HRS har sjøbakgrunn, men langt fra alle. Til å begynne med var det vanskelig nok for henne bare å skjønne nøyaktig hvor på havet den nødstedte befant seg. Å forstå situasjonen korrekt, sende riktig ressurs og akseptere at de lange avstandene gjør at det tar tid før hjelpen kommer er en viktig del av det å hjelpe båter og sjøfolk i nød.
- Det har vært en prosess å bli tryggere på sjøhendelser. For meg som ikke har erfaring fra sjøen selv er det en stor trygghet i å vite at jeg kan støtte meg på kollegaer med mer erfaring. Jeg står aldri alene i det. I tillegg blir jeg litt klokere og tryggere for hver hendelse jeg er med på, så min egen kompetanse øker hver dag.
Ingen hendelser er like, og dermed kan Linda og kollegaene ikke bruke en fastsatt mal for å løse de ulike oppdragene som oppstår.
- Vi har selvsagt planverk og tiltakslister, og rammer for hvordan vi begynner å håndtere ulike typer hendelser. Men, hendelser kan utvikle seg, og plutselig er det ikke like tydelig hva som er neste skritt. Da er det godt å ha kollegaer som har vært ute både en og to vinternetter før!
Opplæringsåret avsluttes med en autorisasjonsprøve. For Linda sin del er den like om hjørnet.
- Det er en test på om du er klar for ansvaret som ligger i å være vakthavende redningsleder. Du er nødt til å stå for å få lov til å jobbe her som redningsleder, så det er utvilsomt viktig. Jeg tenker at jeg har fått bruke et helt år på å forberede meg til dette, så jeg begynner jo å bli klar. Men spent, det er jeg!
Ydmyk og lærevillig
Steinar Vatne har vært fire år på HRS på Sola, og angrer ikke på å ha gjort jobb-byttet fra redningshelikoptertjenesten, etter mange år i Forsvaret før den tid.
- Jeg har en stilling hvor jeg gleder meg til å gå på jobb hver dag. Jeg trives godt med usikkerheten som ligger i at du vet aldri hva dagen bringer. Vakta kan starte rolig for så å eksplodere midtveis, eller det kan være en travel vakt fra du går på til du går av. Andre ganger jobber du med utviklingsprosjekter på dagtid, utenfor den ordinære turnustjenesten i operasjonsrommet. Denne variasjonen er viktig for å motivere meg over tid.
Som nyansatt redningslederkandidat opplevde han å bli tatt vare på. Han erfarte å komme inn i et godt miljø hvor han fikk støtte fra de rundt seg, og anledning til å tilegne seg den kunnskapen han trengte for å bli trygg i jobben.
- Erfaringen og kunnskapen du kommer inn med blir satt pris på og verdsatt i organisasjonen. Det første året fram mot autorisasjonsprøven inneholder mye opplæring, men det handler også om å forme deg inn i stillingen. Erfaringene du tar med deg utenfra er viktig for å sette den nye kunnskapen du får, inn i system, forteller han.
Utvikler norsk redningstjeneste
Mange tenker primært landredning når de ser for seg hva HRS driver med, og i likhet med andre ble også Steinar overrasket over hvor omfattende HRS sitt ansvarsområde er. Både med tanke på spennvidden i hendelser, aktører og ressurser – men ikke minst hvor mye annet enn koordinering av redningsaksjoner HRS driver med.
Hovedredningssentralen er navet i den norske redningstjenesten. Det betyr at HRS har et særskilt pådriveransvar for å vedlikeholde og videreutvikle samvirket innen redningstjenesten mellom hendelsene.
Sagt på en annen måte: HRS er et overordna ledd som samler redningstjenesten. Organisasjonen skal passe på at alle parter, frivillige, offentlige og private, er klare til å jobbe effektivt sammen når det trengs. HRS styrer retningen og har et ansvar for å samordne og standardisere. Det skjer ikke av seg selv, og Steinar er klar på at redningslederne er viktige i dette arbeidet.
Det betyr at du får anledning til å være med på mye forskjellig. Delvis ut fra hvilken bakgrunn du har fra før og delvis ut fra personlige interesser. Faglig utvikling blir et stikkord her. Pådriveransvaret til HRS gjør at vi spiller en sentral rolle i den videre utviklingen av den norske redningstjenesten. Vi utgjør en reell forskjell som er viktig for storsamfunnet. For å sette det litt på spissen: det får du være med på.
Hovedredningssentralen er en liten organisasjon med 54 ansatte fordelt på de to avdelingene i Sola og Bodø. Disse menneskene døgnbemanner to operasjonsrom i tillegg til å ivareta alle de andre oppgavene som er lagt til HRS.
Det at organisasjonen er liten gjør at det er rom for å påvirke. Setter vi oss et mål for øye og lager en plan, får vi som regel anledning til å teste det ut. Da de to HRS’ene i Bodø og på Sola ble slått sammen for et par år siden fikk jeg være med i gruppa som har jobba med å samkjøre de to sentralene til én organisasjon. Det er både spennende og utfordrende arbeid!
Jobber med forebyggende sikkerhet
Steinar jobber en del med forebyggende sikkerhet. Han er blant annet fagansvarlig for såkalt kommunikasjonssøk, eller mobilsporing fra helikopter. Han er også med i tilsynsgruppa, som har ansvar for å føre tilsyn med politidistriktene som er involvert i hendelser med søk- og redningsaksjoner på land.
- Politiet er en sentral aktør i det norske redningssamvirket. Jeg får muligheten til å bli bedre kjent med politietaten og utvider min forståelse av hvordan de jobber, og i forlengelsen av det, hvordan HRS og politiet i form av å være en lokal redningssentral i hendelser, kan jobbe enda bedre sammen. På det menneskelige planet betyr det at vi blir kjent med folka vi snakker med på sambandet, og får ansikt på stemmene. Det er aldri feil!
Selve jobben i operasjonsrommet handler ifølge Steinar om vurderinger og prioriteringer. Han er selverklært demokratisk anlagt og suger til seg mest mulig informasjon før han tar beslutninger. Noen ganger må likevel avgjørelser tas på magefølelsen.
Det som ikke sies, er like viktig
Mer systematisk tilnærming til, og kvalitetssikring av, debrifing er noe Steinar brenner for, og håper å kunne bidra til på HRS framover. Han peker på at mye av jobben i operasjonsrommet handler om å snakke med folk. Å være redningsleder handler blant annet om å lære å høre både hva de nødstedte sier og hva som ikke sies. Det kan ligge viktig kunnskap og informasjon i det som ikke blir sagt eksplisitt, mener han. Og følger opp:
- Noen av de viktigste egenskapene du trenger som redningsleder er å være ydmyk og lærevillig. Vi må være ydmyke for den innsatsen de på bakken, på sjøen og i lufta legger ned. De tar risiko og mange av dem bruker egen fritid for å hjelpe andre. Som redningsleder er det min jobb å legge til rette for at de kan gjøre sin del av jobben best mulig, og det ligger mye god motivasjon i det.
En redningsuke i Norge
7 dager i en tilfeldig valgt uke i september. Hva er egentlig redningslederne på Sola og Bodø borti i løpet av de 168 timene som denne uka utgjør?
Av de 192 loggførte hendelsene var 14 i lufta, 78 på sjøen og 100 på land.
De tørre underkategoriene for hendelsene på landjorda beskriver assistanse, søk, nødsignal, ambulanse og transportulykker. Bak disse skjuler det seg små og store hverdagsdramaer. Der finner vi ATV-ulykker, bilulykker, en velta kano, en enebolig tatt av jordras, et nødbluss, hjerneslag, en del hjertestans, noen ankelbrudd, fallskader og en skadd rypejeger. Vi leita etter savnede jegere, turgåere, bærplukkere, sopp-plukkere, suicidale personer, demente som gikk seg vill og to femåringer som stakk av fra barnehagen.
På sjøen sørga vi for assistanse til båter i brann, som gikk på grunn, som lakk og som kantra. Vi kalte ut redningshelikopter som heiste opp syke cruisepassasjerer og vi sørga for at sjøfolk som hadde skadet seg på jobb ble frakta til land og sykehus. Ikke alle hendelser passer inn i en kategori. I sjøens restekategori, også kjent som «udefinert sjøhendelse", dukker det denne uka opp noen windsurfere, lukten av bensin, en flytende flåte i Nederland og noen rare lysobservasjoner som innringer mente var et godt gammaldags SOS-signal.
Lufta er enklere. Ingen styrta i norsk ansvarsområde denne uka, men vi hadde noen utløste alarmer på nødpeilesendere for fly, såkalte ELT. Det dukka også opp et helikopter som avvek fra sin flyplan uten at det var gitt melding om det – og da går alarmen i våre systemer.
Men… vi kan jo ikke sende redningshelikopter fra Sola til Madeira?
De ulike nødsignalene som kommer inn til Hovedredningssentralen har forskjellige kilder – og kommer fra store deler av verden. Den aktuelle septemberuka kom det inn nødmeldinger fra Tyskland, Sverige, Skottland, Trinidad, Madeira, Indonesia, Grønland, Island, USA, Litauen og Danmark, i tillegg til Norge.
Når HRS er første mottaker av disse meldingene er det vår plikt å følge opp meldingen og sjekke om den er reell. Så må vi få noen andre som er nærmere de nødstedte til å overta hendelsen. Da snakker vi med redningssentraler i de andre landene som er tettere på og ber dem om å følge opp. Denne måten å jobbe på er nedfelt i internasjonale konvensjoner om redning til sjøs og innen luftfart.
(Foto: Norsk Folkehjelp, Torsten Dederichs/Unsplash & Lars Plougmann/Flickr)
Samvirket er nøkkelen
til suksess
Redningshunder, luftambulanse og Redningskonferansen. Det har blitt viktige stikkord for tilleggsoppgavene Siv Namork sysler med i jobben som redningsleder.
- Noe av det som er kjekt med jobben er at du blir med på diverse andre prosjekter ut over det som skjer i operasjonsrommet.
Etter snart 18 år som redningsleder har den tidligere flyveren vært med på mye. Hun liker å sitte på vakt og bokstavelig talt høre på sambandet at samvirket fungerer.
- Den norske redningstjenesten er unik på flere måter. For det første er vi den eneste redningssentralen i verden som koordinerer all typer redningsaksjoner, det vil si både sjø, luft og land. Det jeg liker best er likevel måten vi har bygd opp redningstjenesten på, som et samvirke av aktører som trår til og jobber sammen når behovet oppstår. HRS sin rolle er å koordinere disse aktørene og sørge for at alle drar i samme retning på best mulig måte.
Kjerneoppgaven til Hovedredningssentralen er å redde mennesker i akutt nød. HRS skal sørge for hurtig, sikker og effektiv gjennomføring av søke- og redningsaksjoner, gjennom ledelse og koordinering. Dette kan ikke HRS gjøre alene.
Redningstjenesten som en funksjon
Redningstjenesten i Norge er nemlig ingen organisasjon, men en funksjon. Ingen institusjoner alene kan makte denne oppgaven. Samvirke mellom offentlige, private og frivillige ressurser står derfor som et helt sentralt prinsipp for redningstjenesten.
- Samvirket er det viktigste av alt. Det betyr at partene må kjenne hverandre og fungere sammen. Derfor er det utrolig givende å få lov til å representere HRS utad og møte samvirkepartnere der de er i det daglige, forteller Siv.
Hun brenner for å formidle HRS sin rolle og få innspill fra de som er ute på bakken og i lufta om hvordan samvirket kan bli bedre. Om hva som er viktig for ressursene selv, og få bedre forståelse av hvordan de jobber.
- Det øker kvaliteten på samarbeidet vårt. Fra operasjonsrommet ser vi at aktørene er engasjerte, de ønsker å bidra. Det viktigste er alltid å bruke ressursene som er tilgjengelige på en best mulig måte for den nødstedte. Vi har veldig mange gode aktører, både profesjonelle og frivillige i Norge, mener hun.
Firbeinte livreddere
Siv forteller om kjekke turer med både kystvakt, redningshelikopter og luftambulanse opp gjennom årene. Det er likevel tydelig at redningshundene har en spesiell plass i Sivs hjerte, og for alle praktiske formål er hun HRS sin primærkontakt opp mot Norske Redningshunder. I 2020 deltok de rundt 300 hundeførerne og hundene deres på 536 redningsaksjoner.
- De jobber for å finne savna mennesker ved hjelp av hund. Hundeførerne er et godt eksempel på de frivillige aktørene i redningstjenesten. Først bruker de mye tid og ressurser på å trene opp hundene sine, og deretter stiller de opp hver eneste gang vi og politiet spør om hjelp. Natt som dag, uansett hvor ruskete været er. Jeg er så imponert av de frivilliges innsats!
På samme måte har hun blitt et kontaktpunkt mellom HRS og Norsk Luftambulanse sin helikoptertjeneste, og har fulgt dem tett over mange år.
- Det handler om å finne de beste måtene å jobbe sammen på, og kommunikasjon opp mot de operative miljøene blir viktig i den sammenhengen. Vi må forstå hverandre, og for redningslederne er det nødvendig å ha god kjennskap til kompetansen de ulike ressursene besitter. Da har vi et godt bakteppe for å ta kloke beslutninger i operasjonsrommet.
Som prosjektleder for Redningskonferansen jobber hun også tett opp mot ulike samvirkepartnere, men på en helt annen måte. Der er formålet å samle flest mulig til en dagskonferanse tidlig på høsten. Systematisk arbeid over tid bærer frukter når hun ser salen fylles opp av folk fra hele Norge, som alle har til felles at de brenner for den norske redningstjenesten.
Som prosjektleder er Siv sentral i gjennomføringen av den årlige Redningskonferansen. (Foto: Stig Mebust)
Som prosjektleder er Siv sentral i gjennomføringen av den årlige Redningskonferansen. (Foto: Stig Mebust)
Temaene i år spente fra felles situasjonsforståelse og stressmestring til befolkningsvarsling, utvikling av felles aksjonsstøtteverktøy, erfaringer fra reelle hendelser og koordinering av helikoptre og droner i redningsaksjoner.
- Det er mye arbeid i forkant, men etterpå er det veldig kjekt å lese tilbakemeldingene og se at rednings-Norge setter pris på å kunne samles og diskutere disse tingene, forteller hun.
Fem kjennetegn på en god redningsleder
Etter en del år i operasjonsrommet har Siv gjort seg opp noen tanker om hva som er nyttige egenskaper for de som vil være redningsledere.
1. Du er bevisst ansvaret du tar på deg. Som vakthavende redningsleder er du leder for redningsaksjoner. Du kommer til å ta viktige avgjørelser som får betydning for folk.
2. Du må tåle stress og klare å prioritere når det skjer flere ting samtidig. Av og til betyr det å delegere ting vekk til andre.
3. Du er forberedt på det uforutsigbare. Ingen dag er lik i operasjonsrommet.
4. Du er tydelig samtidig som du er respektfull ovenfor de andre aktørene i hendelsene.
5. Alle som jobber som redningsledere opplever på et eller annet tidspunkt en hendelse hvor de lurer på om de burde gjort noe annerledes. Da er det viktig å reflektere og diskutere med kollegaer. Det er likevel viktig å klare å gå fra jobben og kunne å legge ting fra seg. Du kan ikke la alt du opplever på jobb gå inn på deg.
(Foto: Cristofer Maximillian/Unsplash)
Built with Shorthand